Assembling the Arctic Symphony was the inaugural performance that first brought together the central themes of what would later become my graduation project. Staged at TU Delft, it explored how architecture might be assembled, performed and experienced rather than simply built and inhabited.
The work drew on fieldwork in Svalbard and the polar coastline, translating landscape observations into a live sequence of spatial events — sound, movement and physical material combined into a single durational act. The temporal dimension of the Arctic, where seasons compress and expand time dramatically, was made tangible through the choreography of the performance itself.
This early assembly was a laboratory: testing how architecture, dance and sound could coexist without hierarchy, and what a building might communicate when experienced as a performance score rather than a static object.
Assembling the Arctic Symphony var den innledende fremføringen som for første gang samlet de sentrale temaene for det som senere ble mitt avgangsprosjekt. Fremstilt ved TU Delft utforsket den hvordan arkitektur kan settes sammen, fremføres og oppleves — snarere enn bare bygges og bebos.
Arbeidet bygde på feltarbeid på Svalbard og den polare kystlinjen, og oversatte landskapsobservasjoner til en levende sekvens av romlige hendelser — lyd, bevegelse og fysisk materiale kombinert i én sammenhengende handling. Den tidsmessige dimensjonen av Arktis, der årstider dramatisk komprimerer og utvider tid, ble gjort håndgripelig gjennom selve fremføringens koreografi.
Denne tidlige monteringen var et laboratorium: testing av hvordan arkitektur, dans og lyd kan sameksistere uten hierarki, og hva en bygning kan kommunisere når den oppleves som et fremføringspartitur snarere enn et statisk objekt.
Assembling the Arctic Symphony foi a performance inaugural que reuniu pela primeira vez os temas centrais do que viria a ser meu projeto de graduação. Encenada na TU Delft, explorou como a arquitetura pode ser montada, performada e vivenciada — em vez de simplesmente construída e habitada.
O trabalho se baseou em pesquisa de campo em Svalbard e na costa polar, traduzindo observações da paisagem em uma sequência ao vivo de eventos espaciais — som, movimento e material físico combinados em um único ato duracional. A dimensão temporal do Ártico, onde as estações comprimem e expandem o tempo de forma dramática, foi tornada tangível pela coreografia da própria performance.
Esta montagem inicial foi um laboratório: testando como arquitetura, dança e som podem coexistir sem hierarquia, e o que um edifício pode comunicar quando vivenciado como uma partitura de performance em vez de um objeto estático.
